Lars Haltbrekkens Blogg

Vestlige ledere klager ofte over Kina og Indias omfattende utbygging av kullkraft, men bidrar selv til å sponse enkelte kullkraftverk gjennom kvotesystemet.

CDM-systemet for kvotekjøp fra utviklingsland, som Norge benytter i stor grad for å nå regjeringens klimamål, åpner for at kullkraftverk kan støttes gjennom kvotesalg dersom de bygges på en litt renere måte enn de ellers ville ha blitt bygd. Det kan f.eks. gjelde effektiviserings-tiltak som gjør at man får flere kWh ut av en gitt mengde kull man brenner. Til nå har flereindiske og kinesiske kullkraftverk blitt godkjent for klimasubsidier gjennom denne mekanismen. Til sammen vil disse kraftverkene kunne motta klimasubsidier fra rike land på opp mot en halv milliard Euro – fire milliarder kroner.

Å gi kullkraftverk klimasubsidier er kontroversielt av to grunner. For det første er det mye som tyder på at metoden man bruker for å beregne hvor mange kvoter (og dermed hvor mye støtte) kraftverkene skal få, er altfor slapp slik at de tildeles for mange kvoter de kan selge videre. Beregninger viser at kullkraftverkene som har fått klimapenger kan ha fått 50 – 60 prosent mer kvoter enn de hadde rett på. Det har ført til at man nå har satt i gang en intern gjennomgang av regelverket, og midlertidig stoppet godkjenning av nye slike prosjekter i FN-organet som styrer dette (CDM Executive Board, et organ under Kyoto-protokollen). For det andre er det selvsagt kontroversielt i seg selv å støtte og dermed øke lønnsomheten til nye kullkraftverk som har en levetid på flere tiår framover.

Selv om det kanskje stemmer at de med klimastøtte bygges marginalt renere enn de ellers ville blitt bygd, vil de i mange år slippe ut store mengder CO2. Klimapengene bør istedet brukes på å støtte helt ren energiproduksjon.

Norge støttet i sin tid å la kullkraft bli subsidiert gjennom kvotesystemet. Kanskje på tide å trekke den støtten?

Spørsmålet om vi skal ta utslippskuttene i utlandet eller hjemme i Norge er en meningsløs debatt. Klimatrusselen er så stor at rike land som Norge må gjøre begge dele.

I dag slipper rike og fattige land ut omtrent like mye, halvparten hver. FN’s klimapanel mener verden må redusere utslippene med 80- 90 prosent innen 2050 for å ha god sjans til å stabilisere temperaturøkningen. I en tenkt verden kan vi late som om rike land kuttet alle utslippene i de fattige landene og nektet dem den velstandsveksten de åpenbart har krav på. Problemet er at det ikke ville være nok. Utslippene i den fattige verden er ikke store nok til at vi blir kvitt klimaendringene om vi bare kutter der. Derfor må vi gjøre alt som står i vår makt. Vi må kutte ute og hjemme, vi må ta både de dyre og de billige utslippskuttene. Det meste skal jo bort.

Egentlig dreier dette seg om hvilken livsforsikring vi ønsker å tegne for vår og klodens framtid. De som mener det holder å halvere utslippene innen 2050 tegner en forsikring hvor vi har femti prosent sjans for å mislykkes. Det blir som å vedta mål om full sykehus dekning, men fremme budsjetter som innebærer at det er kun femti prosent sjans for å lykkes. Få av oss ville tegnet en livsforsikring, hvor det er femti prosents sjans for at vi aldri ser noe til pengene om vi ble alvorlig syk. Og vi setter oss ikke inn i en bil om vi på forhånd får vite at det er 50 % sjans for at vi kræsjer og får varige alvorlige skader.

Men det er slike livsforsikringer statssekretær i Olje- og energidepartementet Per Rune Henriksen vil ha oss til å tegne. Når han sier til VG 11. november at han ikke vil stille nye og strengere krav til oljeindustrien enn i dag, inviterer han oss samtidig med på en reise mot en dramatisk varmere klode. Henriksen mener vi skal konsentrere vår klimapolitikk mot kvotekjøp i utlandet. Vi er helt enig i at Norge må gjøre mer i utlandet, men vi må også gjøre mer hjemme. Ene og alene av den grunn at klimaregnskapet ikke går opp ellers.

Det internasjonale energibyrået (IEA) advarer mot at for hvert år som går uten handling, blir tiltakene for å begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader dyrere og vanskeligere. IEA påpeker at vi ikke har ikke råd til å utsette ytterligere tiltak. De fastslår at for hver krone vi ikke bruker på utslippskutt før 2020, må vi bruke over fire kroner etter 2020, for å kompensere for de økte utslippene.

Så mye som det haster å redusere utslippene, må alle gode klimatiltak gjennomføres så raskt som mulig. Hvis vi skal sitte og passe på at vi ikke bruker en krone mer enn vi må, eller andre gjør, vil vi aldri klare å redusere utslippene raskt nok.

Denne uka ble vi 7 milliarder. 7 milliarder mennesker som alle har rett på et verdig liv. Vi er for mange sier du? Har du glemt landhandler-enka Marte Svennerud? Hu som, da enka etter lærer Hansen døde og etterlot seg sju barn gikk til prestekontoret og sa: Ittno knussel, je tæk dom aille sju. Marte delte det hu hadde og ga alle sju det liv de hadde rett på.

Sjansen er størst for at vår 7 milliard ble født inn i et hjem uten lys, uten reint vann og uten nok mat. Ingen av oss som har trukket vinnerloddet i livets lotteri, kan med moralen i behold si, nei dette barnet har vi ikke plass til, det er for mange. Det er oss det er for mange av, oss som fråtser.

Vi kan gi alle sju milliardene et liv med de mulighetene vi har fått. Bare vi er villige til å dele. Kloden vi bor på har begrensede men store ressurser. Fortsatt er det sånn at 20 prosent av oss som bor her bruker 80 prosent av det kloden har. Mens 80 prosent av jordens innbyggere må nøye seg med 20 prosent av ressursene. Derfor får jeg litt vondt i magen når folk spør meg – hva med overbefolkningen? Er ikke det egentlig det største problemet?

Mitt svar er nei. Det store spørsmålet er, er vi villige til å dele? Er vi villige til å leve og gi rom for alle? Løsningene på krisene som truer, enten det er matmangel, klimakrise eller utryddelse av jordas planter og dyr, handler i bunn og grunn om en rettferdig fordeling av tilgangen til og bruken av jordas ressurser. En fordeling både mellom oss som lever på jorda i dag – mellom fattige og rike, og mellom oss og generasjonene som kommer etter oss. Skal vi virkelig bruke opp all regnskog, all olje og gass, bygge ned matjorda og bruke opp det rene vannet? Hva skal vi la stå igjen?

Joda, noen av de store utfordringene kan synes mer krevende å løse jo flere vi blir. Men det er feil ende å starte i. Dersom befolkningsveksten øker i tråd med FNs anslag, vil vi for eksempel trenge betydelig mer mat i årene fremover. Det betyr at den stadig fremvoksende lavkarbobølgen som rir landet, er totalt feil vei å gå. En mer ressurskrevende slankekur skal du leite lenge etter. Hverdagsmenyen vår må igjen bestemmes av naturen rundt oss. Vi kan ikke spise oss tynne på kjøtt som er proppet med korn som kunne ha mettet millioner av mennesker. Det er det motsatte av å dele.

Og her ligger også svaret på hvorfor det er så vanskelig. Hvorfor det ikke ble noen klimaavtale i København for to år siden. De rikeste landene var ikke villig til å dele sin rikdom. Vi ville fortsette som før, og i stedet shoppe utslippskutt i utviklingslandene. Men dette gikk ikke u-landene med på. Og de krever fortsatt sin rettmessige del av kaka. Jeg forstår dem godt. Hvorfor er det de som slipper ut to-tre tonn CO2 i året som først skal kutte utslippene, hvorfor er det ikke de med et utslipp på over ti?

Den dagen vi er villige til å dele, den dagen vil vi også sørge for at innbyggertallet på kloden ikke vokser ubegrenset inn i framtiden. Da vil vi ha sikret framtiden til de som er her. Det er bare å se til vårt eget land. Det var når folk hadde trygghet for framtida uten å være avhengige av sine barn at veksten i befolkningen avtok. Derfor må vi diskutere det aller viktigste. Hvordan dele?

”Noen sier planeten vår er overfylt. Jeg sier vi er sju milliarder sterkere” sa Ban Ki-Moon denne uken. Og hvis vi syv milliarder som nå er samlet på den fantastiske grønne planeten vår, sammen kan fordele mat, vann og energi – på en måte som er rettferdig, ikke bare i dag, men også overfor dem som kommer etter oss, da er mulighetene store for syv milliarder fantastiske liv.

Under overskriften “Verden trenger mer energi – gi gass” arrangerte Oljeindustriens Landsforening sin årskonferanse. De vil overbevise oss om at mer forurensing er løsningen på klimakrisen. Det er dessverre like feil som det høres ut.

Hos oljeindustrien skal dagen i dag vies “to av de største utfordringene verdenssamfunnet må løse: Energiknapphet og klima.” Løsningen på begge utfordringene er mer norsk gass, sier oljelobbyen. Både miljøet og verdens fattigste står nærmest og skriker etter norsk gass, skal vi tro dem. Og innen festmiddagen tar til i kveld, kan de slå seg på brystet og hverandre på skuldra og konkludere med at det er bare å fortsette med å pumpe opp og håve inn penger til oljefondet! Men dessverre: Når noe høres for godt ut for å være sant – som dette – så er det som regel nettopp det. En stor og feit gassløgn.

Verden trenger energi. Oljeindustrien prøver å overbevise oss om at det er hensynet til verdens fattige som gjør det nødvendig å gi gass. Men oljeindustrien skal ikke gi gassen til verdens fattige. Gassen skal selges, til de som har råd til den. Det de fattige får er klimaendringer som gir tørke, ødelagte avlinger og ulevelige forhold.

Regjeringen lanserte i forrige uke sitt nye energi- og klimainitiativ, for å støtte fornybar energi og energieffektivisering i utviklingsland. Dette er ei satsing som kan få stor betydning for de fattigste som ikke har tilgang på moderne energitjenester. I motsetning til oljeindustriens mål, som gir de rike mer fossil energi, og både fattig og rik, en stadig varmere verden.

Det er mulig å løse energibehovet i verden uten å ødelegge klimaet. En rapport fra Det internasjonale energibyrået (IEA) viser at aktiv satsing på energieffektivisering og fornybar energi vil gi alle mennesker tilgang på moderne energitjenester uten å øke verdens klimagassutslipp mer enn 0,6 prosent. En slik økning i den fattige delen av verden kan lett motsvares med en større reduksjon i den rike verdens fossile energibruk.

Gasser forbi klimamålene
Klimaendringene er allerede i gang. Spørsmålet er hvor store endringene skal bli og hvor store konsekvenser – hvor dramatiske naturkatastrofer vi er villige til å tåle. Under klimatoppmøtet i Mexico i desember, etter langvarig press fra Norge og andre europeiske land, ble verden enige om det såkalte togradersmålet. Den globale temperaturen skal ikke stige med mer enn to grader i forhold til nivået før vi begynte å slippe ut klimagasser i stor skala. To graders økning i den globale gjennomsnittstemperaturen er mye, og vil være alvorlig nok. En økning utover det vil gi dramatiske konsekvenser for svært mange.

Forskerne har lenge arbeidet med å finne ut hvor store klimagassutslipp vi kan tillate oss de kommende årene hvis vi skal klare å nå togradersmålet. I 2009 publiserte en tysk forskergruppe en studie om nettopp dette i det anerkjente tidsskriftet Nature. Der slår de fast at verden ikke kan slippe ut mer enn ca. 1000 milliarder tonn CO2 i perioden fra 2000 til 2050, hvis vi skal ha en realistisk sjans til å nå togradersmålet.

1000 milliarder er et stort tall. Men problemet er at vi allerede har oppdaget nok olje, kull og gass i verden til å kunne slippe ut omtrent fire ganger så mye. Vi har allerede funnet langt mer fossil energi enn vi kan tillate oss å bruke. Selv om kutter all bruk av kull, er det nok olje- og gass til å ødelegge klimaet.

Det innlysende spørsmålet blir: Hvis vi allerede har funnet langt mer olje og gass enn vi kan bruke, hvorfor skal vi gi gass og finne mer?

I programmet til OLFs årskonferanse står det at “EU er avhengig av norsk gass for å nå sine klimamål.” I stortingsmeldingen om petroleumsvirksomheten som ble lagt frem før sommeren, der regjeringen varsler sin olje- og gasspolitikk, ble det også hevdet at EUs gassetterspørsel er forventet å øke. Dette underbygges av tall fra IEA, som viser en viss økning i EUs gassforbruk fra 2015 til 2035. Det hverken regjeringen eller OLF sier noe om er at det økte gassforbruket og tallene fra IEA forutsetter fortsatt svake klimamål i EU. Skjerpes ikke klimamålene i EU og andre rike land, vil temperaturøkningen bli på minst 3,5 grader, i følge klimaforskerne.

Forutsetningen for at vi skal selge mer gass til Europa er altså at EU ikke tar sitt soleklare ansvar og foretar de helt nødvendige utslippskuttene. EU har i dag et mål om å kutte utslippene med 20 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020. Det er langt mindre enn forskernes anbefalinger om et kutt på opp mot 40 prosent. Derfor er det en heftig diskusjon i EU nå om hvorvidt de skal øke målene sine eller ikke. Klimakomissæren, Connie Hedegaard mener dagens mål er for slappe og vil skjerpe dem.

Hvis EU tar sitt ansvar og skjerper klimamålene viser tallene fra IEA noe helt annet enn økt forbruk av gass. Da viser de en betydelig reduksjon i EUs gassforbruk frem til 2035. At regjeringen velger å skjule dette i sin oljemelding viser vel at oljeindustrien trakk det lengste strået i kampen om virkelighetsbeskrivelsen.

Løsningene på klima- og energiutfordringen er ikke mer kull, olje og gass. Løsningen er kraftig satsing på energieffektivisering og fornybar energi. I følge internasjonale eksperter kan over halvparten av de nødvendige utslippsreduksjonene nås med en mer effektiv energibruk. Naturvernforbundet har sammen Norsk Industri og Nito vist at potensialet for energieffektivisering er stort også i Norge. Den energien vi frigjør kan vi bruke til å fase ut fossil energi. Det er ikke først og fremst mangel på ren kraft som gjør at de norske utslippene stiger, men mangel på vilje til å bruke denne krafta til å erstatte olje og gass.

De store energi- og klimautfordringene verden står ovenfor løses ikke med mer forurensende og dyr olje og gass fra Norge. De fattige vil ikke ha råd til den og det eneste den gir dem er en varmere verden med mer tørke, mer flom og mindre mat.

Mandag 10 oktober 2011 lanserte regjeringen sitt nye energi- og klimainitiativ for å støtte satsing på fornybar energi og energieffektivisering i utviklingsland. Naturvernforbundet er glad for regjeringens satsing, og mener den viser at regjeringen har forstått at oljebransjen tar feil når den hevder det er norsk olje og gass skal være redningen for verdens fattige.

Det er fullt mulig å gi fattige mennesker tilgang på moderne energi uten store økninger i klimagassutslippene. Det er flott at regjeringen vil bidra til det, og vi håper det nye initiativet vil gi resultater både for fattigdomsreduksjon og klimaet.

En rapport fra Det internasjonale energibyrået (IEA) som viser at det er fullt mulig å gi alle mennesker tilgang på moderne energitjenester uten å øke verdens klimagassutslipp mer enn 0,6 prosent. Men det krever aktiv satsing på fornybar energi, og på tiltak som sørger for at energien når ut til dem som trenger det mest.
"
Les et Naturvernforbundet-notat om IEA-rapporten":http://naturvernforbundet.no/getfile.php/Dokumenter/Div.%20vedlegg%20til%20nettsaker/IEA-rapport.pdf

Vi mener den nye satsingen viser at regjeringen har forstått at løsningen på energimangelen i fattige land først og fremst må være fornybar:

Men, når man hører på oljeindustrien og olje- og energiministeren, kan man få inntrykk av at økt norsk oljeproduksjon er det viktigste vi kan gjøre for at fattige mennesker skal få tilgang til energi. Med dette initiativet viser regjeringen at den heldigvis vet bedre. Det som trengs for å øke fattige menneskers energitilgang er målrettede tiltak for fornybar energi, ikke olje, kull og klimaendringer.

Må tørre å tenke nytt
Naturvernforbundet følger det nye initiativet tett. Basert på lang erfaring med energiprosjekter i afrikanske land, mener organisasjonen at måten regjeringen velger å gjennomføre det nye initiativet på, vil bli avgjørende for om det gir positive resultater. Desentraliserte, småskala energiløsninger er mest effektive for å gi fattige mennesker tilgang på energi. For å få slike løsninger til å fungere må brukerne av energien trekkes aktivt med i arbeidet:

Hvis det nye initiativet skal gi resultater, må man tørre å tenke nytt. Det sivile samfunnet må inkluderes, spesielt i landene som skal gjennomføre tiltakene, og det må satses på energiløsninger som når ut til folk flest, ikke ensidig satsing på store vannkraftutbygginger.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe er opptatt av å sikre at framtida skal bli fossil. Alle mann skal sendes til pumpene og sørge for at vi kan produsere det vi klarer av kull, olje og gass.

Da regjeringen la fram sin oljepolitikk rett før sommeren ble side opp og side ned i meldingen brukt til å framsnakke gassen. Gass skulle erstatte kull og gjøre EU klimavennlig. Regjeringen ville ”arbeide for at naturgassens fortrinn framfor bruk av kull tas i betraktning når rammene for Europas energistruktur legges”, som det het i stortingsmeldingen. Norske myndigheter er redde for at EU skal gå fra fossilt til fornybart når de planlegger framtida. Derfor vil de intensivere lobbyinnsatsen for å sikre at veien legges innom gass, en fossil energikilde med for høye utslipp. En av tingene som står i veien for at EU skal ta denne omveien er diskusjonen om økte klimaambisjoner. Hvis EU øker sine mål om å kutte utslippene vil det ikke bli plass til den norske gassen. Da må EU gå for de reneste løsningene..

Noen måneder etter at Borten Moe hadde lansert gass som Norges mest klimavennlige eksportvare, endret retorikken seg. Kull var nå en nødvendig eksportartikkel. Norsk kull produsert på Svalbard. Vel vitende om at over 80 prosent av kullet på Svalbard selges til kontinentet. Det samme kullet som Borten Moe noen måneder tidligere ønsket å erstatte med gass, var nå verdt å ta vare på.
Tydeligvis er det alt annet enn klima som står på statsrådens agenda.

Borten Moes påstander om at politikken hans bidrar til å løse miljøproblemene stemmer ikke. Pasienten blir sjelden frisk av å få mer av det som gjorde henne eller han syk. Konsekvensene av Borten Moes energipolitikk er økt klimaforurensning, så enkelt er det. Der vi burde diskutere hva som er de beste erstatningene for olje, kull og gass, er Borten Moes bidrag at vi kaster bort verdifull tid på å diskutere tullball.

Verden står i dag overfor to enorme miljøproblemer: Trusselen om farlige klimaendringer, og en stadig økende ødeleggelse av naturen. Sammen truer disse problemene hele vårt felles livsgrunnlag, og vi har derfor ikke annet valg enn å sette i gang løsningene på problemene. Og samtidig, må vi sikre energi og utvikling til verdens fattigste.

Mer av alt, er svaret fra olje- og energiminister Ola Borten Moe. Mer olje, mer gass og til alt overmål ønsker han å hente ut mer kull fra Svalbard. I tillegg ønsker han en omfattende kraftutbygging. Resultatet blir økte utslipp og omfattende naturødeleggelser, og ingen utvikling for den fattige delen av verden.

Ola Borten Moe har tatt til orde for å fortsette den norske oljealderen lengst mulig, og hevder det er til det beste for verdens fattigste og klimaet. Verken miljøorganisasjonene eller klimaforskerne støtter et slikt syn. Det er ikke i solidaritet med de 1,3 milliardene fattige i verden som ikke har strøm, eller for å bremse klimatrusselen, at oljeindustrien vil bore etter mer olje og gass langs kysten vår. Det er for å forsyne oss som sitter øverst ved bordet med mer skitten energi. Regningen må plukkes opp av de fattige i form av klimaendringer med mer tørke, mer ekstremvær og et stigende hav.
Klimaforskerne advarer om at vi allerede har funnet mer olje og gass en jorden tåler, deres budskap er at mye av den oljen og gassen vi allerede har funnet, må vi la ligge under havbunnen. Da er det katastrofalt at Borten Moe stadig åpner nye havområder så de kan lete etter enda mer olje og gass. Når vi har funnet for mye, hvorfor lete etter mer?

Hva som helst hvor som helst?
Borten Moe har videre kritisert Naturvernforbundet for å være mot all ny fornybar energiproduksjon. Det er feil, og det gagner verken debatten eller utbyggingen av fornybar energi at ministeren ikke forholder seg til fakta. Det er helt riktig at vi har gått mot noen enkeltprosjekter og stilt strenge krav til hvor det kan tillates nye kraftutbygginger. Det vil vi fortsette med. Grunnen er at det er våre inngrep i naturen som er den største trusselen mot naturrikdommen. Inngrepene reduserer dyr og planters leveområder, og har ført mange av dem mot stupet av utryddelse. Ta for eksempel elvemuslingen. En liten pusling i elva som kan bli utryddet av den omfattende småkraftutbygginga vi ser bre om seg. Men spiller det noen rolle om den forsvant spør du kanskje? Tja, problemet er at vi ikke har god nok kunnskap om alle sammenhengene i naturen. Hva ville skje med vannet om elvemuslingen som er en del av elvas egen renseprosess, forsvant? Det er summen av alle disse inngrepene, ikke bare i Norge, men over hele verden, som til sammen gjør at vi nå ser den største utryddelsen av planter og dyr på 65 millioner år.

Det blir for enkelt å si at et enkelt småkraftverk gjør liten skade når det på NVEs bord ligger nærmere 700 søknader om utbygging av småkraftverk. Konsekvensene kan bli svære om alle disse bygges ut. Derfor må man skille ut de gode fra de dårlige, og velge de prosjektene som gir minst skade på naturen. I 2009 og 2010 ble det gitt tillatelse til 16 småkraftverk i Møre og Romsdal, et av de fylkene hvor utbyggingspresset er størst. Naturvernforbundet klaget på to av dem, med god begrunnelse – mens Borten Moe hevder vi har klaget på alle. I Nord Trøndelag har vi klaget på 3 av 14, mens vi ikke har klaget på noen av de som ble tillatt i Rogaland. I stedet for å komme med usaklige angrep burde ministeren lytte mer til de vektige innsigelsene vi kommer med i de sakene vi klaget, argumentere saklig og droppe tabloide påstander og feilinformasjon. Selvfølgelig vil vi ha fornybar energi, men hva som helst hvor som helst? Nei.

Det finnes gode løsninger. En av dem er å bruke energien smartere. Når vi bruker energien effektivt, får vi dekket behovene vi har i hjem og arbeidsliv med mindre strøm og kraftoverskuddet øker. Dette kan vi bruke til å erstatte fossil og forurensende energi. Derfor er energieffektivisering det viktigste vi kan gjøre, både i kampen mot klimaendringene og i kampen for å stanse naturødeleggelsene. Det er ingen god løsning å ødelegge norsk natur for å redde klimaet, særlig ikke når de gode alternativene finnes.

Verdens fattigste er avhengige av at vi stanser klimaendringene, for det er dem som først vil kjenne dem på kroppen og trues på livet. Alle er vi avhengige av en natur som fortsatt kan gi rent vann, ren luft og ren mat. Vi redder ikke klimaet ved å bygge ned naturen, og vi klarer ikke ta vare på naturen dersom klimaet endres dramatisk. Løsningene finnes, de er utvilsomt komplekse – men svaret for en truet natur og et klima i krise, er på ingen måte mer fossil og forurensende olje og gass.

Til tross for harde angrep og feilaktige påstander, sier Borten Moe at han vil ha en debatt hvor fakta ligger til grunn. Godt, det vil vi også. Som en start vil vi utfordre ministeren til å si hvilke av de fakta vi presenterer som er feil. Er det feil at verden står ovenfor en utryddelse av plante- og dyrearter vi ikke har sett maken til siden dinosaurene forsvant? Er det feil at inngrep i naturen er den største trusselen mot naturrikdommen? Er det feil det forskerne sier at vi ikke kan brenne opp all den fossile energien vi alt har funnet, og samtidig bremse klimaendringene? Er det feil at det er verdens fattigste som trues hardest av klimaendringene?

Utfordringene vi står ovenfor krever at vi klarer å tenke helhetlig. Vi må både løse klimautfordringen og stanse ødeleggelsene av naturen. Da må vi slippe til flere tanker i hodet samtidig. Det kan være krevende, men helt nødvendig.

I framtida må både du og jeg og gulrøttene våre reise mindre. Transportprisene må opp, klimautslippene ned og naturen rundt oss må bestemme hverdagsmenyen vår. Derfor har lokallagslederen vår i Kristiansand, Marte Rostvåg Ulltveit Moe spist Sørlandet den siste måneden. Maten hun har servert seg selv og familien den siste måneden har vært produsert av bønder og fiskere i Agderfylkene.

Den første dagen gikk det i vassgraut, blomkålsuppe og tomatsalat. Men som Marte skrev i bloggen sin: Herfra kan det bare gå oppover. Neste dag var det fiskebrygga i Kristiansand som fikk besøk. Her var det fantastiske råvarer fra havområdene utenfor Sørlandskysten. Middagen ble røyka torsk med eggesmør, brekkbønner, potet og gulrot. Og tror du ikke naboen kom innom med en glad laks på ettermiddagen som ble tatt i elva Otra som renner gjennom Kristiansand. Laksen blei med i ei utmerket fiskesuppe.

Hver dag blogger Marte om sin jakt på kortreist mat. Siden det ikke lages sukker i Agder kommer hun i kontakt med en bonde i Flekkefjord som tilbyr økologisk honning. Hun får tips fra folk om hvor hun kan kjøpe eller plukke blåskjell. Og flere forteller om de mange markedene i Agder hvor sørlandsbønder selger sine varer. Sørlandet byr på det meste, alt fra friske grønnsaker og bær, til kveite, torsk, akkar, blåskjell og blodig biff. Menyen blir smakfull og variert. Alt er ikke økologisk, men det har ikke blitt frakta halve jordkloden rundt før det havner på middagsbordet hos Marte.

Ingen regel uten unntak. Derfor har Marte tre unntaksregler i prosjektet. Hun kjøper salt, det vil ta for lang tid å koke sitt eget. Til grøten vil hun ha kanel, grøt uten er kjedelig. Tilslutt vil hun ikke bare leve på smør, men ha et variert fett tilbud, så matolje kjøpes også inn.

Og selvsagt kommer vi til å handle mat med store deler av verden i framtiden også. Det har vi alltid gjort. Bytta fisk mot mel og salt. Vi hadde noe som andre ikke hadde og de ga oss noe vi ikke hadde så lett for å lage. I dag bytter vi stort sett kjeks mot kjeks. Og som tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken Herman Daily sa: Hvorfor bytter vi ikke bare oppskrift?

Men selv om vi skal fortsette å handle, må vi belage oss på å leve mer av det naturen rundt oss byr på. Fersk mango i butikken i Norge hver eneste dag er ingen menneskerett, men definitivt noe vi skal unne oss av og til. Det å leve av alt det fantastiske naturen i Norge har å by på er langt fra noe offer, tvert imot. Norske råvarer kan være av ypperste kvalitet.

Noe av det jeg liker best med å reise rundt om i Norge er å putte de lokale smakene i munnen. På Glåmos i påska vil jeg ikke ha kyst-torsk fra Sørlandet, eller hvalbiff fra Skrova. Da vil jeg ha røyka sik fra Femunden og skjørost fra Røroskua. Påskeeggene legger hønene på gården Galåen for meg. Alt “I takt med naturen” som er Rørosmeieriets slagord. Er jeg på Voss derimot tar jeg gjerne imot et sauhau og noe hjemmelaga øl.

I tillegg til å spise våre lokalsamfunn og vårt land må vi spise mer av det naturen gir der og da. Som når jeg hvert år inviteres til Trygg mat hos noen venner i februar/ mars og i oktober/ november. Om vinteren feirer vi Lofotfisket med skrei og mølje og på høsten saueslakten med fårikål.
For hvor blir det av gleden over nypoteten med rømme og spekeflesk, når du kan få nypotet fra syd Europa på Rema 1000 hele året?