Lars Haltbrekkens Blogg

I helga hadde vi to visninger. Først var det en svart og hvit fluesnapper som tittet inn i den ene fuglekassen vi har hengt opp. Morgenen etter var det en kjøttmeis som besiktiget boligen. En liten granmeis fløy også rundt og viste sin interesse. Fluesnapperen var da på visning i den andre fuglekassen. Kanskje fløy han fra kasse til kasse for å se om noen andre hadde gjort jobben for han, slik han ofte gjør. Han vil jo helst komme til dekket bord etter den lange reisen fra Afrika.

Gjennom hele vinteren har småfuglene underholdt oss stort på matbrettet. Granmeis, toppmeis, kjøttmeis, blåmeis og et dompap par har hver morgen kommet for å få frø. Villfuglfrø som det står på posen fra butikken. Skulle passe bra til de ville fuglene i skogen.

Det viste seg at villfuglfrøene passa bra for den lille skogsmusa som har holdt til under verandaen vår også. I vinter kunne vi se den pile opp langs bjørkestammen og ut på matbrettet, fylle kjevene og så ned igjen. Etter hvert kom det et ekorn på besøk også. Hver morgen klokken fem over ti gjennom hele vinterferien kom det. Spiste frøene som hadde ramla ned på verandaen og var ikke det nok, noe det ofte ikke var, klatra det opp på brettet det også.

Merkelig nok forsvant skogsmusa noen dager etter at ekornet hadde kommet. Jeg har ekornet mistenkt for å ha spist mer enn bare frøene på brettet. Utfordringen nå blir å hindre ekornet i å bryte seg inn hos de som slår til på tilbudet om en bolig for våren og sommeren. Ekornet er søtt, men samtidig en ulv i fåreklær. Det er ikke like enkelt alltid å skulle forklare ungene om naturens harde brutaliteter.

Som den gangen da ei lita linerle satt og speilet seg i sidespeilet på bilen som stod parkert. Med ett kom en hønsehauk styrtende ned fra himmelen og borte var linerla.

Selv om det kan virke brutalt der og da gir kanskje bruddene på loven fra Hakkebakkeskogen om at man ikke skulle spise hverandre, ungene en innsikt de bare har godt av. Kanskje skjønner de lettere at også vi mennesker lever av naturen og det den har å by på. Ikke bare i form av opplevelser, men også mat, klær, medisiner, byggematerialer, reint vann og mye annet kommer fra naturen.

Mangfoldet og samspillet i naturen er vårt livsgrunnlag og vår livsforsikring, selv om samspillet til tider kan være svært brutalt i barns øyne. Problemet i dag er at vi mennesker setter oss selv utenfor naturen. Slik vi gjør når vi utrydder planter og dyr i et tempo kloden ikke har sett maken til på over 65 millioner år. Utryddelsen har katastrofale konsekvenser. Naturens evne til å gi oss mat, rein luft, reint vann og alt det andre vi trenger svekkes. En art som kan virke ubetydelig, ja kanskje til og med stygg, kan være helt avgjørende i et økosystem.

Derfor har FN nå vedtatt å opprette et eget naturpanel, ala klimapanelet som ble opprettet i 1988. Naturpanelet skal gi oss mer kunnskap om verdien av naturen, hvilke trusler vi utsetter den for og hva vi kan gjøre for å redde den. Mennesket er en del av naturen, selv om vi ofte ikke oppfører oss slik.

Kanskje ville flere timer ved fuglebrettet gitt oss kunnskap vi trenger om små og store sammenhenger i naturen. I alle fall gir det oss mange store gleder over små hendelser. Naturglede som jeg tror er helt avgjørende om vi skal få mobilisert fler til forsvar for vår fantastiske natur. Ha en god vår!

Påska i fjor hadde det dårligste skiføret i manns minne. Snøen smeltet i rekordfart, og hver dag titta nye flomstore bekker fram og gjorde gårsdagens skiløype ubrukelig. Nye omveier måtte tas. Påskas skiturer ble en kamp mot vannet og barflekkene. Ikke en dag kunne vi gå den samme løypa, i alle fall ikke tørrskodd eller uten røsslyng under skiene.

Klimaendringene har neppe skylda for fjorårets dårlige påskeføre i fjellet. Grunnen var nok heller rekordsein påske. Allerede søndag etter påskemorgen kom 1. mai.

Da vi dro ned fra fjellet så vi fram til årets påske, på samme måte som alle andre som bruker høytiden på å dra etter snøen og de siste milene på ski. I 2012 skulle det gode påskeføret komme tilbake! Den er jo såpass tidlig i år at forholdene skulle ligge til rette for det. Trodde jeg.

Men ved inngangen til april burde skiføret vært topp, også i lavereliggende deler av landet. Men Skiforeningen i Oslo meldte om førefall i store deler av Nordmarka allerede for flere uker siden. Selv opplevde jeg det andre uka i mars. Tung, våt og sugende snø, og det var et ork å stake seg ned bakkene.

For noen uker siden våknet jeg til nyheten om et større jordras på Støren, rett sør for Trondheim. Før jeg la meg kvelden før, hadde kveldsnytt en reportasje om ras i Stjørdal, litt lenger nord. Etter en sykkeltur på vei til jobb, gjennom våryre Oslogater, leste jeg om varmerekord på Blindern, hele 16 grader 12. mars. Videre leste jeg om innspillingen av TV-programmet Energikampen i Vågå, som måtte avlyses fordi snøinstallasjonene de brukte i programmet smelta. Seinere på dagen tikket det inn ei nyhetsmelding på mobilen om et jordras ved Malvik skole, rett nord for Trondheim.

Vi kan ikke slå fast at det er klimaendringene som er skyld i den tidlige våren, det dårlige skiføret og jordrasene. Men vi kan ikke utelukke det heller. Det vi veit, er at dette kommer til å prege framtida langt mer enn vi ønsker. Dette er langtidsvarslet. Om de konkrete hendelsene skyldes klimaendringer spiller liten rolle, så lenge det er denne typen vær og hendelser forskerne sier vi får mer av.

Med mindre vi gjør noe. Og det kjapt. Vi får ikke utsatt klimaendringene. Så lenge utslippene vokser, vil de gå raskere og bli mer dramatiske. Klimaendringene tar ikke en pause mens vi venter på regjeringens klimamelding.

Bekymringen for klimatrusselen er nede i en bølgedal, forteller meningsmålinger. Flertallet er alvorlig bekymra, men de er færre enn tidligere. Årsakene kan være mange. Jeg tror at den viktigste grunnen er mangelen på handling samtidig med at våre ledere sier det er den største utfordringen vi står foran. Jeg skjønner godt forvirringen når statsministeren stadig legger ansiktet i alvorlige folder, snakker om de dramatiske klimaendringene, men så jubler for nye oljefunn, bygger ut motorveiene og dropper rensing av gasskraftverk. Det alene er grunn god nok til at regjeringen må legge fram tiltak og virkemidler som kutter utslippene her hjemme i Norge.

Når det gjelder påskeføret håper jeg at april kan by på gode skiopplevelser i fjellet, men frykter at fjorårets skiføre gjentar seg, bare en måned tidligere.

(PS: I skrivende stund er det minus 13 og masse snø og ypperlig skiføre her jeg er. Puh, påskeføret berga, i allefall for i år!)

Bjørnen sover, bjørnen sover, i sitt lune hi… i alle fall noen uker til. Og når den våkner og gnir søvnen ut av øynene vil det første den møter være statens jegere som står klare med ei skarpladd børse utenfor hiet.

Staten ved Direktoratet for Naturforvaltning (DN), er i ferd med å iverksette en klappjakt på bjørn som vi ikke har sett maken til i Norge på hundre år. Når bjørnen får satt sine første spor i vårsnøen utenfor hiet, vil Statens representanter være der med helikoptre og snøscootere og gjøre hva de kan for å ta livet av dyrene. Bjørnen som er et sterkt trua dyr blir sjanseløs.

Klappjakta settes i gang i en situasjon, hvor man til tross for nitidig overvåkning ikke har klart å telle mer enn 166 individ av bjørnen innenfor landets grenser. Flere av disse skal avlives i løpet av våren. DN sier de ikke kan garantere at de vil klare å ta livet av så mange bjørner på denne hensynsløse måten, men de skal gjøre hva de kan.

I fjor var det registrert seks bjørnekull. Det er et mål at vi skal ha minst dobbelt så mange. Når vi ser hvordan bjørnen faktisk behandles, er det ikke lenger mulig å tro at myndighetene mener alvor med denne målsetningen.

Jakta utenfor hiet er et såkalt forebyggende tiltak. Bamsefar kan jo komme til å ta en og annen sau til sommeren. Så her er det best å avlive den før den får gjort ugagn. Var det noen som snakket om rettsikkerhet? Vi veit jo ikke nå hvilke bjørner som kommer til å gjøre skade i saueflokken til sommeren. Men, hvilken rolle spiller det? Målet er vel å få skutt flest mulig uansett.

Klappjakta settes også i gang i ei tid hvor bjørnen gjør stadig mindre skade. I 2011 ble det erstattet 3850 sau og lam som tatt av bjørn. Det er en nedgang på 20 prosent fra 2010 og hele 45 prosent fra 2009. Hvordan i all verden kan statens egne naturforvaltere da tillate at så uetiske jaktmetoder tas i bruk?

Bjørnejakta som settes i gang om kort tid er dessverre ikke det eneste eksemplet på uetisk uttak av våre rovdyr. Tidligere i vinter har det også blitt åpna for at statens jegere kan gå inn i jervehiene og skyte jerv, selv i yngleperioden, en periode da dyrene trenger fred og ro.

I Norge har vi en fantastisk Naturmangfoldlov. Den sier at målet for forvaltningen er å sikre at: ”… artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelseområder”. Det er ikke noe unntak for bjørn i denne bestemmelsen. Men forvaltningen som nå utøves, samsvarer ikke med noen rimelig forståelse av naturmangfoldloven. Det som skjer er naturbekjempelse og fortjener ikke betegnelsen naturforvaltning. Naturvernforbundet er ikke prinsipielle motstandere av å ta ut rovdyr, men det får skje innenfor rimelighetens og sømmelighetens grenser. Jeg synes synd på de ansatte i Statens Naturoppsyn som tvinges til å bruke tid og ressurser på klappjakten etter bjørn. Vår behandling av rovdyrene går fra vondt til verre. Den blir stadig mer problematisk for Norge som ”miljønasjon”.

For å få tatt ut bjørnene oppfordrer DN folk til å melde fra om bjørnespor og observasjoner fra sine turer i naturen. Naturvernforbundet har i mange år forsøkt å medvirke til en god rovdyrforvaltning, og flere av våre medlemmer har varslet om bjørnespor. Beklageligvis kan ikke dette fortsette. Folk bør ikke lenger opplyse om spor de finner etter bjørn i naturen. Det neste de vil oppleve er da helikoptre som tar av med naturforvaltere som har skarpladde våpen om bord. Det er best å holde kjeft.

Vi kan alle trenge litt håp og optimisme i klimaarbeidet, men det er vanskelig å se saken annerledes enn at Durban har satt oss fire år tilbake i arbeidet for en ny internasjonal klimaavtale.

Erik Martiniussen anklager i Dagsavisen 28. desember miljøbevegelsen for å svartmale resultatet av klimatoppmøtet i Durban.

Under toppmøtet på Bali i desember 2007 ble verden enig om et veikart for å forhandle fram en ny internasjonal klimaavtale. For det første skulle det etableres en ny periode med forpliktelser i Kyoto-protokollen, for de landene som allerede har forpliktelser der. For det andre skulle industriland som ikke er med i Kyoto (på det tidspunktet bare USA) påta seg sammenliknbare forpliktelser i en egen avtale. Og for det tredje skulle utviklingsland forplikte seg til å gjennomføre tiltak for å kutte sine utslipp, forutsatt nødvendig økonomisk og teknologisk støtte fra rike land. Det såkalte Bali-veikartet ble vedtatt med støtte fra alle verdens land. Forhandlingene skulle i utgangspunktet ikke ta mer enn to år, og de nye avtalene skulle gjelde for perioden etter 2012.

Fire år senere, på årets toppmøte i Durban, vedtok de samme landene følgende: Man skal forhandle enda et år før man etablerer en ny periode med forpliktelser i Kyoto-protokollen. Deretter skal man bruke ytterligere tre år på å forhandle fram en ny avtale om hva alle land skal gjøre for å kutte sine klimagassutslipp. Høres dette kjent ut? Resultatet av Durban er nesten nøyaktig det samme som det man vedtok på Bali for fire år siden – med ett viktig unntak: Avtalen man nå starter forhandlinger om skal gjelde for perioden etter 2020. Fokus er altså flyttet åtte år fram i tid.

Det finnes flere lyspunkter blant vedtakene fra Durban. Etableringen av det nye klimafondet som skal støtte klimatiltak i utviklingsland kan bli svært viktig hvis fondet i framtiden fylles med penger. Og vi må glede oss over at Kyoto-protokollen mest sannsynlig lever videre i fem nye år. Men fortsatt er det slik at de utslippsreduksjonene landene har lovet å gjennomføre før 2020, ligger milevis unna forskernes anbefalinger. Da kan vi ikke akseptere at verden sier seg fornøyd med løftene for de neste åtte årene, og flytter fokus fram til perioden etter 2020. Miljøbevegelsen ville ikke gjort jobben sin hvis den ikke advarte mot konsekvensene av dette.

Erik Martiniussen har helt rett i en ting: FN-forhandlingene om klimaet er viktige å ta vare på, selv om resultatene de leverer ofte er skuffende. I en situasjon der klimaproblemet bare vil bli mer alvorlig, og konsekvensene vil ramme stadig hardere, trenger vi en legitim møteplass der alle land kan delta. Fremskrittspartiets forslag om at de største landene skal bli enige på bakrommet, vil garantert gi dårligere resultater enn de FN-prosessen har klart å levere. Men i en legitim internasjonal prosess hører det også med at miljøorganisasjonene sier klart ifra om hva resultatene faktisk vil bety for klimaet. Det er ikke å svartmale – det er å bringe realisme inn i prosessen.

Vestlige ledere klager ofte over Kina og Indias omfattende utbygging av kullkraft, men bidrar selv til å sponse enkelte kullkraftverk gjennom kvotesystemet.

CDM-systemet for kvotekjøp fra utviklingsland, som Norge benytter i stor grad for å nå regjeringens klimamål, åpner for at kullkraftverk kan støttes gjennom kvotesalg dersom de bygges på en litt renere måte enn de ellers ville ha blitt bygd. Det kan f.eks. gjelde effektiviserings-tiltak som gjør at man får flere kWh ut av en gitt mengde kull man brenner. Til nå har flereindiske og kinesiske kullkraftverk blitt godkjent for klimasubsidier gjennom denne mekanismen. Til sammen vil disse kraftverkene kunne motta klimasubsidier fra rike land på opp mot en halv milliard Euro – fire milliarder kroner.

Å gi kullkraftverk klimasubsidier er kontroversielt av to grunner. For det første er det mye som tyder på at metoden man bruker for å beregne hvor mange kvoter (og dermed hvor mye støtte) kraftverkene skal få, er altfor slapp slik at de tildeles for mange kvoter de kan selge videre. Beregninger viser at kullkraftverkene som har fått klimapenger kan ha fått 50 – 60 prosent mer kvoter enn de hadde rett på. Det har ført til at man nå har satt i gang en intern gjennomgang av regelverket, og midlertidig stoppet godkjenning av nye slike prosjekter i FN-organet som styrer dette (CDM Executive Board, et organ under Kyoto-protokollen). For det andre er det selvsagt kontroversielt i seg selv å støtte og dermed øke lønnsomheten til nye kullkraftverk som har en levetid på flere tiår framover.

Selv om det kanskje stemmer at de med klimastøtte bygges marginalt renere enn de ellers ville blitt bygd, vil de i mange år slippe ut store mengder CO2. Klimapengene bør istedet brukes på å støtte helt ren energiproduksjon.

Norge støttet i sin tid å la kullkraft bli subsidiert gjennom kvotesystemet. Kanskje på tide å trekke den støtten?

Spørsmålet om vi skal ta utslippskuttene i utlandet eller hjemme i Norge er en meningsløs debatt. Klimatrusselen er så stor at rike land som Norge må gjøre begge dele.

I dag slipper rike og fattige land ut omtrent like mye, halvparten hver. FN’s klimapanel mener verden må redusere utslippene med 80- 90 prosent innen 2050 for å ha god sjans til å stabilisere temperaturøkningen. I en tenkt verden kan vi late som om rike land kuttet alle utslippene i de fattige landene og nektet dem den velstandsveksten de åpenbart har krav på. Problemet er at det ikke ville være nok. Utslippene i den fattige verden er ikke store nok til at vi blir kvitt klimaendringene om vi bare kutter der. Derfor må vi gjøre alt som står i vår makt. Vi må kutte ute og hjemme, vi må ta både de dyre og de billige utslippskuttene. Det meste skal jo bort.

Egentlig dreier dette seg om hvilken livsforsikring vi ønsker å tegne for vår og klodens framtid. De som mener det holder å halvere utslippene innen 2050 tegner en forsikring hvor vi har femti prosent sjans for å mislykkes. Det blir som å vedta mål om full sykehus dekning, men fremme budsjetter som innebærer at det er kun femti prosent sjans for å lykkes. Få av oss ville tegnet en livsforsikring, hvor det er femti prosents sjans for at vi aldri ser noe til pengene om vi ble alvorlig syk. Og vi setter oss ikke inn i en bil om vi på forhånd får vite at det er 50 % sjans for at vi kræsjer og får varige alvorlige skader.

Men det er slike livsforsikringer statssekretær i Olje- og energidepartementet Per Rune Henriksen vil ha oss til å tegne. Når han sier til VG 11. november at han ikke vil stille nye og strengere krav til oljeindustrien enn i dag, inviterer han oss samtidig med på en reise mot en dramatisk varmere klode. Henriksen mener vi skal konsentrere vår klimapolitikk mot kvotekjøp i utlandet. Vi er helt enig i at Norge må gjøre mer i utlandet, men vi må også gjøre mer hjemme. Ene og alene av den grunn at klimaregnskapet ikke går opp ellers.

Det internasjonale energibyrået (IEA) advarer mot at for hvert år som går uten handling, blir tiltakene for å begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader dyrere og vanskeligere. IEA påpeker at vi ikke har ikke råd til å utsette ytterligere tiltak. De fastslår at for hver krone vi ikke bruker på utslippskutt før 2020, må vi bruke over fire kroner etter 2020, for å kompensere for de økte utslippene.

Så mye som det haster å redusere utslippene, må alle gode klimatiltak gjennomføres så raskt som mulig. Hvis vi skal sitte og passe på at vi ikke bruker en krone mer enn vi må, eller andre gjør, vil vi aldri klare å redusere utslippene raskt nok.

Denne uka ble vi 7 milliarder. 7 milliarder mennesker som alle har rett på et verdig liv. Vi er for mange sier du? Har du glemt landhandler-enka Marte Svennerud? Hu som, da enka etter lærer Hansen døde og etterlot seg sju barn gikk til prestekontoret og sa: Ittno knussel, je tæk dom aille sju. Marte delte det hu hadde og ga alle sju det liv de hadde rett på.

Sjansen er størst for at vår 7 milliard ble født inn i et hjem uten lys, uten reint vann og uten nok mat. Ingen av oss som har trukket vinnerloddet i livets lotteri, kan med moralen i behold si, nei dette barnet har vi ikke plass til, det er for mange. Det er oss det er for mange av, oss som fråtser.

Vi kan gi alle sju milliardene et liv med de mulighetene vi har fått. Bare vi er villige til å dele. Kloden vi bor på har begrensede men store ressurser. Fortsatt er det sånn at 20 prosent av oss som bor her bruker 80 prosent av det kloden har. Mens 80 prosent av jordens innbyggere må nøye seg med 20 prosent av ressursene. Derfor får jeg litt vondt i magen når folk spør meg – hva med overbefolkningen? Er ikke det egentlig det største problemet?

Mitt svar er nei. Det store spørsmålet er, er vi villige til å dele? Er vi villige til å leve og gi rom for alle? Løsningene på krisene som truer, enten det er matmangel, klimakrise eller utryddelse av jordas planter og dyr, handler i bunn og grunn om en rettferdig fordeling av tilgangen til og bruken av jordas ressurser. En fordeling både mellom oss som lever på jorda i dag – mellom fattige og rike, og mellom oss og generasjonene som kommer etter oss. Skal vi virkelig bruke opp all regnskog, all olje og gass, bygge ned matjorda og bruke opp det rene vannet? Hva skal vi la stå igjen?

Joda, noen av de store utfordringene kan synes mer krevende å løse jo flere vi blir. Men det er feil ende å starte i. Dersom befolkningsveksten øker i tråd med FNs anslag, vil vi for eksempel trenge betydelig mer mat i årene fremover. Det betyr at den stadig fremvoksende lavkarbobølgen som rir landet, er totalt feil vei å gå. En mer ressurskrevende slankekur skal du leite lenge etter. Hverdagsmenyen vår må igjen bestemmes av naturen rundt oss. Vi kan ikke spise oss tynne på kjøtt som er proppet med korn som kunne ha mettet millioner av mennesker. Det er det motsatte av å dele.

Og her ligger også svaret på hvorfor det er så vanskelig. Hvorfor det ikke ble noen klimaavtale i København for to år siden. De rikeste landene var ikke villig til å dele sin rikdom. Vi ville fortsette som før, og i stedet shoppe utslippskutt i utviklingslandene. Men dette gikk ikke u-landene med på. Og de krever fortsatt sin rettmessige del av kaka. Jeg forstår dem godt. Hvorfor er det de som slipper ut to-tre tonn CO2 i året som først skal kutte utslippene, hvorfor er det ikke de med et utslipp på over ti?

Den dagen vi er villige til å dele, den dagen vil vi også sørge for at innbyggertallet på kloden ikke vokser ubegrenset inn i framtiden. Da vil vi ha sikret framtiden til de som er her. Det er bare å se til vårt eget land. Det var når folk hadde trygghet for framtida uten å være avhengige av sine barn at veksten i befolkningen avtok. Derfor må vi diskutere det aller viktigste. Hvordan dele?

”Noen sier planeten vår er overfylt. Jeg sier vi er sju milliarder sterkere” sa Ban Ki-Moon denne uken. Og hvis vi syv milliarder som nå er samlet på den fantastiske grønne planeten vår, sammen kan fordele mat, vann og energi – på en måte som er rettferdig, ikke bare i dag, men også overfor dem som kommer etter oss, da er mulighetene store for syv milliarder fantastiske liv.

Under overskriften “Verden trenger mer energi – gi gass” arrangerte Oljeindustriens Landsforening sin årskonferanse. De vil overbevise oss om at mer forurensing er løsningen på klimakrisen. Det er dessverre like feil som det høres ut.

Hos oljeindustrien skal dagen i dag vies “to av de største utfordringene verdenssamfunnet må løse: Energiknapphet og klima.” Løsningen på begge utfordringene er mer norsk gass, sier oljelobbyen. Både miljøet og verdens fattigste står nærmest og skriker etter norsk gass, skal vi tro dem. Og innen festmiddagen tar til i kveld, kan de slå seg på brystet og hverandre på skuldra og konkludere med at det er bare å fortsette med å pumpe opp og håve inn penger til oljefondet! Men dessverre: Når noe høres for godt ut for å være sant – som dette – så er det som regel nettopp det. En stor og feit gassløgn.

Verden trenger energi. Oljeindustrien prøver å overbevise oss om at det er hensynet til verdens fattige som gjør det nødvendig å gi gass. Men oljeindustrien skal ikke gi gassen til verdens fattige. Gassen skal selges, til de som har råd til den. Det de fattige får er klimaendringer som gir tørke, ødelagte avlinger og ulevelige forhold.

Regjeringen lanserte i forrige uke sitt nye energi- og klimainitiativ, for å støtte fornybar energi og energieffektivisering i utviklingsland. Dette er ei satsing som kan få stor betydning for de fattigste som ikke har tilgang på moderne energitjenester. I motsetning til oljeindustriens mål, som gir de rike mer fossil energi, og både fattig og rik, en stadig varmere verden.

Det er mulig å løse energibehovet i verden uten å ødelegge klimaet. En rapport fra Det internasjonale energibyrået (IEA) viser at aktiv satsing på energieffektivisering og fornybar energi vil gi alle mennesker tilgang på moderne energitjenester uten å øke verdens klimagassutslipp mer enn 0,6 prosent. En slik økning i den fattige delen av verden kan lett motsvares med en større reduksjon i den rike verdens fossile energibruk.

Gasser forbi klimamålene
Klimaendringene er allerede i gang. Spørsmålet er hvor store endringene skal bli og hvor store konsekvenser – hvor dramatiske naturkatastrofer vi er villige til å tåle. Under klimatoppmøtet i Mexico i desember, etter langvarig press fra Norge og andre europeiske land, ble verden enige om det såkalte togradersmålet. Den globale temperaturen skal ikke stige med mer enn to grader i forhold til nivået før vi begynte å slippe ut klimagasser i stor skala. To graders økning i den globale gjennomsnittstemperaturen er mye, og vil være alvorlig nok. En økning utover det vil gi dramatiske konsekvenser for svært mange.

Forskerne har lenge arbeidet med å finne ut hvor store klimagassutslipp vi kan tillate oss de kommende årene hvis vi skal klare å nå togradersmålet. I 2009 publiserte en tysk forskergruppe en studie om nettopp dette i det anerkjente tidsskriftet Nature. Der slår de fast at verden ikke kan slippe ut mer enn ca. 1000 milliarder tonn CO2 i perioden fra 2000 til 2050, hvis vi skal ha en realistisk sjans til å nå togradersmålet.

1000 milliarder er et stort tall. Men problemet er at vi allerede har oppdaget nok olje, kull og gass i verden til å kunne slippe ut omtrent fire ganger så mye. Vi har allerede funnet langt mer fossil energi enn vi kan tillate oss å bruke. Selv om kutter all bruk av kull, er det nok olje- og gass til å ødelegge klimaet.

Det innlysende spørsmålet blir: Hvis vi allerede har funnet langt mer olje og gass enn vi kan bruke, hvorfor skal vi gi gass og finne mer?

I programmet til OLFs årskonferanse står det at “EU er avhengig av norsk gass for å nå sine klimamål.” I stortingsmeldingen om petroleumsvirksomheten som ble lagt frem før sommeren, der regjeringen varsler sin olje- og gasspolitikk, ble det også hevdet at EUs gassetterspørsel er forventet å øke. Dette underbygges av tall fra IEA, som viser en viss økning i EUs gassforbruk fra 2015 til 2035. Det hverken regjeringen eller OLF sier noe om er at det økte gassforbruket og tallene fra IEA forutsetter fortsatt svake klimamål i EU. Skjerpes ikke klimamålene i EU og andre rike land, vil temperaturøkningen bli på minst 3,5 grader, i følge klimaforskerne.

Forutsetningen for at vi skal selge mer gass til Europa er altså at EU ikke tar sitt soleklare ansvar og foretar de helt nødvendige utslippskuttene. EU har i dag et mål om å kutte utslippene med 20 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020. Det er langt mindre enn forskernes anbefalinger om et kutt på opp mot 40 prosent. Derfor er det en heftig diskusjon i EU nå om hvorvidt de skal øke målene sine eller ikke. Klimakomissæren, Connie Hedegaard mener dagens mål er for slappe og vil skjerpe dem.

Hvis EU tar sitt ansvar og skjerper klimamålene viser tallene fra IEA noe helt annet enn økt forbruk av gass. Da viser de en betydelig reduksjon i EUs gassforbruk frem til 2035. At regjeringen velger å skjule dette i sin oljemelding viser vel at oljeindustrien trakk det lengste strået i kampen om virkelighetsbeskrivelsen.

Løsningene på klima- og energiutfordringen er ikke mer kull, olje og gass. Løsningen er kraftig satsing på energieffektivisering og fornybar energi. I følge internasjonale eksperter kan over halvparten av de nødvendige utslippsreduksjonene nås med en mer effektiv energibruk. Naturvernforbundet har sammen Norsk Industri og Nito vist at potensialet for energieffektivisering er stort også i Norge. Den energien vi frigjør kan vi bruke til å fase ut fossil energi. Det er ikke først og fremst mangel på ren kraft som gjør at de norske utslippene stiger, men mangel på vilje til å bruke denne krafta til å erstatte olje og gass.

De store energi- og klimautfordringene verden står ovenfor løses ikke med mer forurensende og dyr olje og gass fra Norge. De fattige vil ikke ha råd til den og det eneste den gir dem er en varmere verden med mer tørke, mer flom og mindre mat.