Lars Haltbrekkens Blogg

Med fiskeriministerens eierinteresser i oppdrettsnæring har vi endelig fått det kritiske blikket på oppdrettsnæringa som den fortjener. Derfor; klor deg fast til ministerposten Lisbeth!

Naturvernforbundet var ikke blant dem som ropte på ministerens avgang før hun hadde fått satt seg, selv om hun var stinn av laks. Vi tenkte at det faktum at hun var fra næringen gjorde at hun måtte opptre ryddig for å vise at hun ikke var lakseindustriens fikenblad. I løpet av året har hun fått spørsmålet om hele oppdrettnæringens eksistens i fanget. Og det har skapt oppslag på oppslag. Aldri før har norske journalister gravd mer i en av landets hellige kyr, oppdrettsindustrien.

Det reiser knapt en kongelig utenlands uten at han eller hun har med seg en laks i lomma som skal pushes på vertskapet. Den norske staten bærer laksen på gullstol. Hvorfor står alle norske politikere og kongelige og vifter med en laks når de er i utlandet? Hvorfor ikke elbiler, kolmule, fersk sei eller ull? Hvorfor har eksportutvalget for fisk ambassadeutsendinger med diplomatstatus i Japan, Kina, USA, Portugal, Frankrike, Tyskland, Italia og Brasil?

Oppdrettsindustrien vil gjøre oss rike hinsides oljealderen mens den tryller fram helsekost til verdens sultne.

Ja, verden trenger mat. Men, at ”kjærlighet ikke er hat og at oppdrettslaks ikke er mat”, det er etter hvert en kjent sak. Det koster 3 kg fisk for å lage et kilo oppdrettsfisk. Dette er det forholdstallet det norske fiskeridirektoratet bruker. Næringa bruker 2,35 hvis de blir tvunget til å svare.

Oppdrettsindustrien vil ha oss til å tro at den produserer fisk. Og at den er norsk. Men den er ingen av delene. Som kinesiske huler passer til sjampinjong passer norske fjorder til laks. Den tar et globalt råstoff; fiskeolje til en lokalitet som har noe unikt; vann som gir gjennomstrømning og rett temperatur og lager et produkt, laks, til et verdensmarked.

Laksen er et rovdyr med en spesialisert matseddel: feit fisk. Og det er bare en viss mengde feit fisk tilgjengelig i havet. Dette er fisk som sild, tobis og lodde i våre havområder, ansjovetaen i Peru og en nykommer; krill i Antarktis. Det hevdes stadig fra lakseindustrien at dette er fisk som ingen andre vil spise. Det er ikke sant. Feit småfisk er fattigfolks fisk over hele verden. Men dette er snakk om pris. Så lenge laksen har bedre betalingsevne enn folk flest, går maten til laksen.

De fiskebestandene som inngår i laksens diett er selve motorene i havet. Det er disse fiskeslagene som gjør plankton om til mat for alle dem som ikke spiser plankton; fugl, sel, all annen fisk, tannhvaler osv. Oppdrettslaksens behov for denne fiskens fett har drevet fram overfiske og kollaps på den ene bestanden etter den andre. Det hadde ikke vært slikt press på tobisfisket i Nordsjøen uten laksens fetthunger. Det hadde ikke vært et uregulert fiske på hestmakrell i Norskehavet, eller kolmule for noen år siden uten laksen. Det er laksens betalingsevne som gjør at det kan lønne seg å bygge båter som er store nok til leite opp de siste stimfiskene og krill i Antarktis.

Mens lakseindustrien driver fram fisket på de siste av havets nøkkelarter, og lakselusa har lagt Chile øde sier fiskeriministeren at ”lakseveksten lar seg ikke stoppe”. Det er ikke sant. Lakseveksten vil stoppe; på den ene eller andre måten. Enten stopper ministeren veksten mens det er stimfisk igjen i havet og villaks igjen i Norge. Eller så stopper veksten seg selv. Professor Trygve Poppe ved Veterinærhøgskolen sa til Dagens Næringsliv at ”Jeg tenker absolutt at Norge kan bli et nytt Chile. Der sa de jo akkurat det samme for tre år siden – at dette hadde de kontroll på. Dette vil gå bra, sa de. Og så gikk det rett på ratata.”

Etter press ifjor utsatte Berg-Hansen den ekstra 5 % økningen i oppdrettsvolum som var planlagt fra i år. Produksjonen av laks og ørret har økt med over 6 % hvert eneste år de siste ti årene og den vil øke også neste år hvis ikke lusa tar dem.

Frøya-ordfører Hans Stølan burde hatt prisen for å si det som det er. I adresseavisen i fjor sa han: – Kommer vi i en situasjon hvor vi må velge mellom oppdrett og villaks, er valget enkelt, sier han. Jeg vil helt klart velge oppdrettsnæringen fremfor en næring som er rettet mot fritidsmarkedet.
Er det ikke fantastisk ærlig? Tror Ordfører Stølan at villaksen er noe turistnæringen fant opp på 70-tallet.

Norge kan ikke fortsette å skumme fløten av verdenshavene for å lage laks og noen få arbeidsplasser av det. Norge kan ikke fortsette å utsette andre folks elver og vann og kystområder for det smitte og forurensningspresset lakseindustri innebærer.
Nei, klor deg fast Lisbeth. Vi trenger all drahjelp vi kan få i å sette søkelyset på oppdrettsindustrien! Så lenge du sitter vil journalistene fortsette sin gravende virksomhet!